Midt
inne i Ryfylke ligger Jelsabygden med den lave Foldøy ytterst ute og innenfor
denne det skogkledde fjordlandskapet på begge sider av den ytre del av
Sandsfjorden og også med en del av den store og høye Omboøya, den nest
største i Rogaland, alt dette med høyder som rekker en 3-400 m, ja like inntil 600 m o. h. og en enkelt Grytenuten på
grensen mot Vikedal og Imsland som når helt opp til 865 m. Det er et vakkert
land med fjord og skogkledde fjell og- enkelte innsjøer innimellom. Og i
dette landskapet flere vakre og gode gårder hvorav enkelte sikkert har ligget
der helt siden folkevandringstiden, om ikke enda lengre. For det er ikke tvil
om at det er kommet folk hit i den forhistoriske tid allerede i den eldre
steinalder en 3-4000 år f. Kr., og
at det har bodd folk her også i den yngre steinalder, i bronsealderen, i
jernalderens folkevandringstid og helt ned i vikingetiden, og også etter
denne da kristendommen trengte inn i landet. Men det er bare tiden forut for
denne siste det her skal skrives om. Og det er oldsakene som er funnet i
jorden som først og fremst skal fortelle oss om denne tid.
Og
vi begynner da med den eldre steinalder. Bortsett fra funnene fra Kjølvik
er det ikke mer enn et par funn som vi kjenner til her i Jelsa fra denne
tid. Det ene er en liten ganske tarvelig øks av lys gul flint av en type som
vi kaller «skivespalter». Den fantes på gården Jelsa på en plass i
utmarken som kaltes «Utgrunden». Den lå i en gangvei på et sted hvor det
går en bekk et lite stykke inn i veien. Det var Johannes Kjølvik som hadde
fått fatt på dette redskap og i 1940 ga det til Stavanger Museum. - Et annet
steinaldersstykke fra Jelsa som også er av betydelig elde, er en steinøks av
en såkalt Sigersvolltype, 13 ½ cm lang, oppkalt etter et funn på Lista. Den
er funnet på Lund av Høyvik og den ble
i 1927 overlevert til Stavanger Museum fra Johan Lund ved Karl Stangeland på
Re i Time.
Og
så går vi over til funnene fra Kjølvik. Dette er en gård, hvis navn kommer
av gammelnorsk «kyllir» som betyr en sekk. Og sekken det er her
«Stokkavågen» som går inn mot sydvest fra det indre av Vatlandsvågen. -
Omtrent 213 av alle de funnene som er gjort i Jelsa både fra eldre og yngre
steinalder, skriver seg fra denne gård. Den har sikkert vært et ønskested
for folk særlig i eldre del av steinalderen. Det er nok fiske og jakt som
dengang har skaffet menneskene den største del av næringen og som spesielt
har lokket dem hit. Fedrift og korndyrking har de rimeligvis ikke kjent noe
til i eldre steinalder. Det er meget vel mulig at det også er andre plasser i
Jelsa hvor det kunne gjøres lignende funn, men hvor en ikke har vært
oppmerksom på dem. Flere av disse tingene fra Kjølvik er jo også nokså
uanseelige og slike saker kan ha lett for å bli forbigått under
jordarbeidet.
Hvorledes
det nu enn forholder seg med dette, så må det nok ha vært et lite sentrum
her på Kjølvik ihvertfall i eldre steinalder. Funnene har vært konsentrert
om forskjellige plasser på gården. I Sjoaråkeren nedenfor og sør for
husene helt ned til bredden av Stokkavågen er det funnet særdeles meget,
likeså i Stoveåkeren øst for høylåven og Treet høyere oppe mot samme
kant. Også på sidene av Tobekken som kommer ned fra To-avsatsen.
Av
funnene fra den eldre steinalder fra Kjølvik skal vi først nevne en liten
såkalt spissnakket trinnøks av grønnstein som vel kan være like gammel som
Sigersvolløksen fra Lund. Den lå i et grustak på en flate som ligger 20-30
m fra sjøen og 5-8 m o. h. Likeså en liten såkalt Nøstvetøks også av
grønnstein. Den var ikke fullt 8 cm lang. Den var funnet enten i Sjoaråkeren
eller Stoveåkeren. Den kan vel være like gammel som skivespalteren fra
«Utgrunden». Grønnsteinen har vært det beste materiale for
steinaldersfolkene nest etter flinten. Den er kommet fra et steinbrudd på
Hespliholmen i Sunnhordland og innenfor på Bømlo har det vært en huggeplass
for økser av denne bergart. Og endelig er det på Kjølvik også funnet
nakkefragment av en såkalt buttnakket steinøks som er omtrent like gammel
som de andre eldre sakene.
I
1941 ble det på «Treet» funnet en såkalt mikrolitisk flint, dvs. en ganske
liten flintspiss, bare 3,1 cm lang som regnes i hvert fall å kunne
være fra meget gammel tid. På samme plass ble det også funnet henimot
et tusen tildels ganske tynne og små avfallsstykker av flint, ellers et
merkelig funn, og sammen med disse noen få avfallsstykker av kvarts og
bergkrystall. På Treet lå også en slagstein av kvartsitt, en naturlig
strandstein som viser slit etter slåing av flintskjerver av flintknoller til
emner til forskjellige redskaper eller våpen. En synes å ha hatt særlig
bruk for slagstein her, hvor det er funnet så mange flintspåner.
Omkring
10 m o. h. enten på Sjoaråkeren eller høyere oppe nordvest for gårdstunet
ved høylåven ble det ved jordarbeid funnet flere kilo avfallsflint, hvorav
bare 38 stykker ble tatt vare på. Et par av flintstykkene viser tilhugning i
kantene og har vel vært brukt som kniver eller andre skjærende redskaper,
som vi kaller skrapere. En av dem er av samme gulhvite flint som
skivespalteren fra Utgrunden. Det kan vel være at disse flintene er fra samme
tid som skivespalteren, men de kan vel også være noe yngre.
Vi
har her talt meget om flint og saker av dette materiale. Flinten er ikke noe
hjemlig materiale her i landet. Den har vært innleiret i krittfjellene i
Danmark. Og i slutten av istiden, da klimaet ble mildere og isen tok til å
løsne, ble stykker av krittfjellene revet løs og disse stykker fløt på
isen med flintknollene, og de drev opp mot våre kyster. Her smeltet isen,
krittet ble oppløst og flintknollene ble liggende igjen. De støtte særlig
mot Jærkysten, men det ser ut til at de også er kommet lengre nordover. Og
derfra er da flintknollene blitt fraktet innover i fjordene.
Som
før sagt er det også fra yngre steinalder funnet oldsaker på Kjølvik. På
Stoveåkeren således stykke av et ovalt køllehode med skafthull. På Treet
en 8-10 m o. h. er det i en gammel åker som lenge har vært under dyrkning,
funnet steinalderoldsaker formodentlig på forskjellige plasser nakkefragment
og stykke av en annen steinøks begge slepne og av en type som vi kaller
tosidige, dessuten et fragment av eggen av det vi kaller vestlandsøks og en
ganske liten meisel bare 5,3 cm lang, begge de to siste med tilslepet
tverregg. Stykke av et annet avlangt køllehode med skafthull er funnet på
Siribøen like nord for Tobøen. Køllehodet fantes under dyrkning og lå
blant steiner som var kjørt bort fra en utgravet veite. Uten at jeg vet
nærmere om finnestedet, skal jeg også opplyse om at det på Kjølvik likeså
er funnet en oval dobbeltskraper av grå flint bare vel 5 cm lang. Den har
skraperegg i begge ender og er nok også fra yngre steinalder. Likeså skal
jeg nevne et tresidig stykke pimpestein til glatning av flintpilespisser som
er funnet på Treet. Endelig er det på Kjølvik etter mitt siste besøk der i
1943 på den annen sørøstre side av Stokkavågen i utmarken funnet en stor
og meget pen steinøks med skafthull som var 18 cm lang og 7 cm bred.
Det
er heller ikke i Jelsa utenom Kjølvik mange steinalderoldsakene fra yngre
steinalder. Vi har dog noen av dem. Det er således funnet 3 dolker eller
stykker av dolker av flint. Det ene stykke av odden til en dolk som ble funnet
i 1933 på Jelsa og som fra
Haugesunds Museum ble innsendt til Stavanger Museum. Det annet stykke er
dessverre kommet bort, men vi vet det har vært et flintblad og at det også
har vært funnet på Jelsa av Bjørn
Jelsa. Det tredje eksemplar er funnet på Skreddernes
av Høyvik og-er 17 cm langt og
4½ cm bredt. Det skal være funnet i en hustuft og er hvitt utenpå og mørk
grått innenfor det hvite skall. Et annet funn fra den senere tid er en
vestlandsøks av grønnstein av en smalere type enn øksen fra Kjølvik. Den
er funnet på Storstova på Hebnes.
Ennu
et funn og det av de mer sjeldne har vi fra Jelsabygden fra yngre steinalder.
Det er en såkalt stjerneformet kølle av kleberstein som er 11,3 cm i
tverrmål. Den har hatt 7 armer, men nesten alle ytterendene på armene er
engang avbrukket og mangler, og køllen har nok sett sine beste dager da den
ble kastet eller mistet. Den har vel vært brukt som våpen og fantes i 1931
på gården Høyvik og var dengang
gave til museet fra Kornelius Lund.
Det
er ikke meget vi vet om steinalderen i Jelsa ut fra de funne oldsakene, og det
er vanskelig å danne seg et bilde av forholdene i bygden ut fra disse funn.
Det er imidlertid vel mulig at de i yngre steinalder noen plasser har dyrket
korn særlig bygg og at de har hatt sauer og kyr. Men de meget få funnene kan
jo også bero på at det bare har vært enkeltfolk som har streifet omkring.
Det sannsynlige er vel dog nok at funnene vil øke med tiden og at vi må tro
at det kan ha bodd folk her i bygden i hvert fall på de bedre steder allerede
i yngre del av steinalderen.
Vi
regner med at denne har vart ved til halvannet tusen år f. Kr. Da tar det til
en ny «alder» som vi kaller bronsealderen
og som varte ved ennu et tusen år til midten av siste årtusen f. Kr.
Denne «alder» har fått sitt navn av bronsen som er en blanding av kopper og
tinn med 9/10 kopper og 1/10 tinn. Men all bronsen som ble brukt måtte
innføres hit fra fremmed land, helst fra Mellom-Europa. Den ble derfor
kostbar i bruk. Her i Jelsa er det ennu ikke funnet noen bronsesaker fra
bronsealderen, slik som vi kjenner til det fra Sjernarøy, fra Sand og fra
Sandeid. Men det er slett ingen umulighet for at slike bronsesaker kan bli
funnet her i Jelsa også.
Og
vi har flere vitnesbyrd ellers om at det har bodd folk her i bygden i
bronsealderen. Først er det funnet to steinvåpen som regnes å skrive seg
fra denne tid. Det ene er et vakkert køllehode av stein, hele 17 ½ cm langt.
Det har hatt en innhugget fure omkring bladet for skjeftningen og ikke noe
skafthull. Skaftet har da måttet vært bundet til bladet under skjeftningen.
Dette køllehode ble funnet under nyrydning, noen år før 1940 på Storhaug
av Haug av Johan Bakkane som overlot det til Johannes Kjølvik som
igjen ga det til Stavanger Museum. - Det annet stykke er av kleberstein, har
skafthull, men er ellers av en enklere type. Det er bare 8½ cm langt og er
funnet på selve Jelsa av Bjørn
Jelsa i 1931 -. Begge disse stykker har nok vært fremstående våpen og
vitner om at det har vært velstandsfolk eller høvdinger som har ferdes her i
bronsealderen, selv om vi ikke har noe kjennskap til at de hadde våpen eller
redskaper av bronse.
Vi
har også i Ryfylke eksempler på at det er blitt hugget inn forskjellige
slags figurer på fjell eller steinheller. Vi kaller slike figurer for
helleristninger og en regner med at de helst skriver seg fra bronsealderen.
Det har mest vært skipsfigurer eller større eller mindre runde skålformede
fordypninger. En har ment at de har hatt magisk eller religiøs betydning. De
første, skipene, for å skaffe en lykkelig ferd, kanskje over til den
hinsidige tilværelse. De skålformede fordypningene tenker en seg har vært
hugget inn som et ledd i en soldyrkning. Og da at de har smurt smør i
fordypningene og når så smøret smeltet at de hadde ofret det til solen.
Slike innhugne skåler kjennes i andre sørligere land helt tilbake til
steinalderen. Men de har rimeligvis også vært brukt i yngre tider, slik som
formodentlig flere slike skåler på Hodnefjell på Mosterøy og flere andre
steder. En har da ment at de har vært hugget i en eller annen magisk
hensikt for å fremkalle fruktbarhet hos dyrene. Vi har også en slik ristning
i Jelsa, hvor jeg ovenfor Flådene i
1942 så flere slike skåler hugget inn på en stor stein.
Gravskikken i bronsealderen både i ytre og indre
Ryfylke har vært jordfri steinrøyser som har ligget med utsyn mot sjøen
gjerne ute på nessene. Vi vet at det har vært og at det er flere slike
røyser i Jelsa. Således var det i 1859 nede ved sjøen på Askvik
3 runde steinrøyser som rimeligvis har vært bronsealdersrøyser og som
etter hva Johannes Kjølvik har fortalt meg, ligger der ennu. På Hebnes er der ennu flere gravrøyser. Inne i gårdsrommet på
gården Storstova lå det en gravrøys som var en 30 m i tverrmål. I utkanten
av denne røys stod et 18 cm høyt
leirkar hvori det var brente bein. Det var Perry Rolfsen som foretok
utgravningen i 1960.
På Fuglestein skulle
det også være flere steinrøyser, likesom det ifølge Johs. Kjølvik også
skulle være noen ute på Foldøy. Det kan sikkert være flere slike røyser
her i Jelsa, hvor mange det er, kan først bli klarlagt ved en grundig
topografisk befaring av bygden.
I midten av bronsealderen blir det en endring i
gravskikken idet en tok til med kremasjon, med å brenne de døde. Bak denne
endring i gravskikken lå det nok også en annen oppfatning av det hinsidige
liv. En brente legemet for at sjelen skulle bli frigjort. Slik var det
således med graven på Storstova på Hebnes, der den dødes bein var blitt
lagt ned i en leirurne.
Det har vært sagt at det i bronsealderen har hersket
en overklassekultur med de kostbare bronsesakene hvoriblant også saker av
gull om enn uhyre sjelden har forekommet, med de fine steinkøllene, de
gåtefulle helleristningene og de ofte mektige gravrøysene. Den menige mann
utenfor overklassen ser en derimot mindre til, men de kan dog være
representert ved fintavfallet, ved flintskraperne og flintpilespissene. Men
Kjølvikfunnene danner dog en sikker steinalderkultur.
Så
går århundrene fra slutten av bronsealderen, fra midten av siste årtusen f.
Kr. Da begynner jernalderen med kjennskap til det hjemlige jern som ble
utvunnet av myrmalmen og som bruktes både til våpen og redskaper. Sakene av
jern har dog vært sjeldne i den første del av jernalderen, og smykker var
nok også like sjeldne. Vi må helt bort til Sørbø på Rennesøy for å se
et av smykkene fra Ryfylke fra denne tid, en halv halsring av bronse.
Likbrenningen som gravskikk fortsatte fremdeles. De brente bein ble plukket
sammen og lagt i en gravurne akkurat som de gjorde i haugen på Storstova på
Hebnes i yngre del av bronsealderen. Noe slikt funn fra keltisk jernalder er
det ikke gjort i Jelsa. Vi må helt ut til Østerhus i Strand for å finne et
slikt gravfunn, en leirkrukke med brente bein fra denne tid fra Ryfylke.
Denne
eldste del av jernalderen kaller vi nu helst for den keltiske jernalder etter et folk som kaltes kelterne eller
gallerne, som de het hos romerne. Disse kelterne trengte også inn i
romerriket, ja de erobret endog selve Roma i 390 e. Kr. Det varte dog ikke så
lenge før de ble jaget derfra igjen. Men de kom seg inn i MellomEuropa og
dro endog over til Irland, hvor de selv og deres språk har holdt seg helt til
våre dager. Det er blitt hevdet at kelterne har stått hindrende i veien for
inntrengningen av den rikere romerske kultur i århundrene f. Kr.
Men
ved tiden før Kristi fødsel tar til en ny tid som vi nettopp kaller romertiden
og som varte ved til ca. 350-400 e. Kr. Det er da romerne som hadde Italia
som sitt hjemland og Roma som sin hovedstad, tok til å spre sin makt over
hele Syd-Europa og en stor del av Mellom-Europa. De trengde også over til de
Britiske øer og kom langt inn i Skottland. Men de nådde med sin makt neppe
opp til de nordiske land, selv om enkelte romerske handelsfolk kan være nådd
dit opp.
Heller
ikke fra romertiden har vi noen sikre funn i Jelsa. Men det er dog i slutten
av denne tid, siste halvdel av Ode årh. e. Kr. at bosetningen kan sies for
alvor å ta til i Jelsa og da fortsetter den i de følgende to århundrer, det
Ste og Ete årh. e. Kr., den tid vi kaller folkevandringstiden. Det er nå de
germanske folkestammer tar til med årøre på seg og gjøre innhugg på
forskjellige steder. Den samme økende bosetning har vi også ellers i den
største del av indre Ryfylke på denne tid. Det er ikke bare spredte funn som
i steinalderen, men også mer tettliggende funn i forbindelse med gravhauger.
Det har vært en noe avvikende forklaring av denne. utvidede bosetning, om det
har betydd en inntrengen av fremmede beslektede folk eller om det har vært
forholdene på de gamle gårder i de ytre bygder som er blitt for trange.
Det
er nok også fra denne tid de fleste av gårdnavnene i Jelsa likesom i de
andre Ryfylkebygder skriver seg. Med grunnlag i professor Magnus Olsens store
arbeid Norske Gaardnavne X skal vi se litt på disse navn for jelsas
vedkommende. Vi har to grupper av
navn: de som ender på -heim og de som ender på -land som en mener skriver
seg fra denne tid. Av heim-gårder har vi to stykker i Jelsa. Den ene er Asseim ved Prestegården, hvor første ledd: ass har noe med
jordbunnen å gjøre. Noe nærmere om betydningen av dette ord vet vi ikke.
Den annen heimgård er Skimleim. Om
denne sier Magnus Olsen at det er et enestående navn, hvis første ledd
syntes å måtte sammenstilles med verbet skimla: glimte, lyse, spille i
forskjellige farver, uten at jeg vet hvorledes dette skal foreklares akkurat
på dette sted. På begge disse gårder er det gjort gravfunn fra
folkevandringstiden.
Funnet
fra Skimleim ble gjort i 1904 og består av to leirkrukker og en liten
bronsespenne, som alle fantes på bunnen av en rund haug under noen steiner.
Den ene av krukkene hadde hank på den ene side, den annen var et såkalt
spannformet leirkar med rette vegger som på et spann og med gods av en
blanding av leir og asbest. Her i Rogaland er det funnet særlig mange av
disse spannformede leirkar, i Jelsa hele 8 stykker, alle fra gravfunn.
Professor Johs. Bøe som for mange år siden har skrevet en hel bok om de
norske leirkrukkene fra eldre jernalder, var av den oppfatning at de
spannformede leirkar hadde sin opprinnelse i Rogaland i siste halvdel av
300-årene. Foruten disse to leirkarene var det på Skimleim som sagt også
funnet en enkel bronsespenne.
Fra
Asheim kjenner vi til hele 2 eller 3 funn fra folkevandringstiden. Det ene ble
gjort i 1919 og bestod av et leirkar med hank, et kar av kleberstein og ett
eller to spinnehjul også av kleberstein. Slike spinnehjul bruktes som
håndtak når de spant med håndten. Disse sakene fantes omtrent ½ alen under
marken ved gravning til en hustuft. Og i 1902 eller 1903 ble det funnet noen
leirkrukkestykker under en helle i en haug av husmann Johannes Asheim på
Asheim ved Prestegården. Det er Ludvig Solheim som har gitt melding til
museet om det. Det er kanskje også fra folkevandringstiden.
Det
tredje av funnene fra Asheim var en mer statelig art. Her var også en
gravhaug som var 10 m i tverrmål og 1,35 m høy og i hvis midte var et lite
hellelagt gravkammer. Her fantes stykker av en bronsekjel, noen brente bein,
noen trekullstykker og noen forkullede nøtteskaller. Blant beinene var også
et par bjørneklør noe som tyder på at den døde har vært innhyllet i et
bjørneskinn før likbrannen. Denne haug ble undersøkt i 1936 av Arne Bang
Andersen og Harald Lund.
Bronsekjeler
som den fra Asheim pleier vi å kalle Vestlandskjeler.
De har vid åpning og innbuede sidevegger. Av disse kjelene er det funnet
atskillige i Rogaland, her i Jelsa to eller tre stykker. De er fremmede
innførte saker brakt hit fra det nedre løp av elven Maas, fra
Nordvest-Tyskland og Nederland. Utenom Asseimkjelen er det funnet en eller to
slike bronsekjeler her i Jelsa. Den annen skriver seg fra et gravrom på
Foldøy på øyas høyeste punkt en 30 m o. h. og 20 m øst for den nye
skolebygningen. Gravrommet hadde vært omlag 30-40 cm i tverrmål og over det
hadde ligget en svær helle. I bronsekjelen hadde det vært stykker av et
grønt glassbeger og brente bein. Disse siste er blitt bestemt av
førsteantikvarie ved Statens Historiska Museum i Stockholm dr. Geivall som
mente at beinene var av en voksen middelaldrende kvinne. Gullfingerringen som
var 2 cm i tverrmål og veide 8 gram, lå under en større stein i et par
meters avstand fra gravrommet med bronsekjelen. Men den har sikkert hørt til
samme funn.
Vi
har også hatt et tredje funn av bronsekjel fra Jelsa, som sannsynligvis
likeledes har vært en vestlandskjel. Den ble imidlertid dessverre ikke tatt
vare på. Det var i 1931 at Olav Klunghaug på Klunghaug av Jelsa under
grøftegraving fant kjelen med brente bein i et hellelagt gravkammer som
innvendig var dekket av never. Finneren hadde lenge oppbevart et tresidig ?
øre av kjelen.
En
annen gruppe gårdnavn ved siden av heim-navnene og som også var fra
folkevandringstiden var de som endte på -land. Av dem har det vært hele 8
stykker i Jelsa. Derav er 3 stykker på Ombo. Den første er Vatland på østsiden av det vatnet som ligger her. De to andre
lengre nord er Nodland, oppkalt av
rikdom enten av nøtter eller av nesle, og Bergeland
vel oppkalt av fjellet like ved. På nordøstsiden av Ombo er det en
gård, Helgaland, som rimeligvis
betyr den hellige gård. Den hører egentlig til Hjelmeland, men har
formodentlig vært en helligdom både for øyene og bygdene ellers her
omkring.
Over
på fastlandet er det også et Vatland som
ligger på sørøstsiden av Grytevatnet. Her ble det i 1905 gjort et rikere
gravfunn. I likhet med funnet fra Skimleim ble det her også funnet et
spannformet leirkar og et' hankekar, dessuten en smykkenål av forgylt sølv
og 6 glassperler, stykker av et par små bronsespenner, en liten nøkkel og en
kniv av jern. - Av andre landgårder på fastlandet er de høyereliggende
gårder Fjetland, som sannsynligvis
betyr den fruktbare og Soland hvis
første ledd av Magnus Olsen, dog under tvil, er betegnet som et personnavn.
Det er imidlertid ikke vanlig at de gårder som ender på land, har et
personnavn som første ledd. Det kunne vel være et spørsmål om ikke gården
på det solrike sted den ligger på, heller kunne komme av sol. - Ennå et
landgårdnavn har vi i Jelsa nemlig Barkeland,
hvis første ledd er ment å komme av det gammelnorske barkr = strupe og
som kanskje har fått sitt navn av den trange del av Økstrafjorden som ikke
ligger så langt fra Barkeland. Vi har også i Jelsa hatt et nå forsvunnet
navn, Svinaland, hvis beliggenhet vi ikke vet noe nærmere om.
Men
det er sikkert atskillige andre gårdnavn i Jelsa som er fra samme gamle tid
eller kanskje ennå eldre. Det gjelder nok Foldøy med det rike
gravfunn med gullfingerringen, vestlandskjelen og glassbegeret. Foruten dette
funn er det forresten også gjort et par andre funn fra folkevandringstiden
fra Foldøy. Det ene var et spannformet leirkar og stykker av et hankeleirkar
som sammen med brente bein i 1924 fantes i en 16½ m lang gravhaug. Dette funn
skriver seg fra en 500 år e. Kr. Samme år som dette funn kom inn til museet,
fikk jeg høre av Kristoffer Foldøy at han en 30 år tilbake i tiden i en
haug hadde funnet en leirkrukke med brente bein. Dette gravfunn var vel helst
fra samme tid.
Et
av de eldste navnene her i bygden er nok ellers sikkert selve navnet Jelsa
som kommer av Jalsa, genitivform av jalsi som betyr oppholdssted for
sjøfugl, skrikende sjøfugl som søker ly inne i bukten. - Et annet like
gammelt navn er Haug i Reppsbygden. Naturnavn uten endelser, således også i
ubestemt form, hører i det hele ofte til de eldste navn i bygden. Det samme
skulle også kunne gjelde Li og Kleppe, det
siste tyder på en klump og skulle peke hen på en bergknatt eller høyde i
nærheten av gården, som denne er blitt oppkalt etter.
På
lignende måte skulle det være med Bjerga
på Ombo. Her ble det i 1954 gjort et gravfunn fra en branngrav fra
omkring 550, hvor det fantes stykker av to spannformede leirkar og av et buket
leirkar, en liten samling brente bein og noen få trekullstykker og stykke av
en tann av ku eller hest. Inne i graven lå en 3 m lang bautastein. Sakene
hadde ellers ligget over et område av omtrent 4 X 2 m. Funnet ble gjort av en
engelskmann som hadde vært på besøk på gården om sommeren og som leverte
funnet inn på museet.
Vi
har ennå et funn fra Ombo fra folkevandringstiden. Det var på Bandaberg
hvor det i 1901 i en gravhaug i et 3 alen langt gravkammer, bygd av
heller, fantes et spannformet leirkar, stykke harpiks til kitt til tetning for
et trespann, en nøkkel og 3 kniver av jern, den ene med rest av treskaft, og
stykker av spinnehjul av brent leir. I den annen ende av kammeret var det
utgravd en fordypning på tvers av dette hvor det lå skjelettdeler av
menneske med en liten beltespenne, beslagbånd og to spiker av jern. Det er
sannsynligvis at dette funn er noe yngre enn det annet, men begge funn må
være fra ubrente begravelser. Navnet Bandaberg tyder på at her har vært
hasselskog hvorfra en har hentet tønnebånd.
Vender
vi oss igjen til fastlandet, skal vi først besøke gården Hebnes. Dette navn betyr det nærmere nes. Her ble det i 1887 ved
tilfeldig gravning i en gravhaug, hvor det stod et stort gravkammer som
forlengst hadde vært åpnet, funnet et fint beger av grønt glass med slepne
vegger. Det var et fremmed innført stykke likesom vestlandskjelene og menes
å være kommet fra Rhinegnene. Ved siden av dette beger stod der et annet
lignende beger som imidlertid ble fullstendig knust. Likeså var her stykker
av et bronsebånd til trespann og tre små stykker av sverd med slire. Dette
har vært et statelig gravfunn som kan måle seg med funnet fra Foldøy med
vestlandskjelen og gullfingerringen. Det er bare så sørgelig at det bortsett
fra glassbegeret er så lite igjen av funnet.
Omtrent
½ mils vei fra Hebnes ligger gården Bjørklund
som vel er et nyere navn og som opprinnelig har ligget på eiendommen til
Øfsthus. Her ble i 1950 under nydyrkning og ved at endel av en gravhaug var
blitt fjernet, funnet stykker av to spannformede leirkar, en mindre samling
brente bein og noen trekullstykker. Stedet lå omtrent 250 m N.N.O. for husene
på Bjørklund og en hundre meter rett opp for skolehuset. Haugen må ha vært
7½ m i tverrmål og 1 m høy. Omkring haugens sentrum var et brannflak, hvor
leirkarstykkene skulle ha ligget. Funnet var gave fra Jakob Bjørklund.
Endelig
skal det bemerkes at det i 1921 på Løvik
av Kalvik fantes en beltestein
av kvartsitt, en oval stein som har fått sitt navn av at den ble båret i
beltet og bruktes til å skaffe varme ved at en slo med flint eller jern mot
den hårde kvartsitten, og de gnistene som sprang fram på denne måte,
bruktes til å antenne et stykke tørr knusk som ble holdt i nærheten. Når
denne beltestein etter sigende skulle være funnet sammen med en ringspenne av
bronse og noen vikingetidsvåpen fra yngre vikingetid, fra 900 årene, så må
dette bero på enten at funnopplysningene er misvisende, eller at denne
steinen er blitt oppbevart som ildslagningsstein,
helt ned i yngre vikingetid.
Folkevandringstiden
har vært en uroens tid i Europa, og uroen nådde nok også opp til vårt
land. Det gir de vitnesbyrd om alle bygdeborgene som vi regner å være fra
denne tid og som vi kjenner til her i landet og ikke minst i Rogaland som er
et av de fylker som har flest av dem. Bygdeborgene er bergknatter som gjerne
er bratte og vanskelige å bestige. Men hvor adgangen er lettest, der har en
lagt steinmurer, som kan nå en betydelig lengde og som kan være inntil et
par meter høye. Vi har ikke noen bygdeborg i det egentlige Jelsa. Men vi har
en slik borg, Børshaug på Finnvik på
Rosseid, som egentlig har hørt til Imsland, men som etter den nye
kommuneordning nå skal ligge i Jelsa. Her skal ligge to murer mot sørvest,
hvor adgangen er lettest, den nederste en 36 m lang, den øverste dobbelt så
lang, hele 72 m. I den øvre mur var det en inngang, en åpning som var en 2 m
bred. Murenes høyde vekslet mellom 2 m og 70 cm. Oppe på toppen av fjellet
som ligger vel 80 m o. h. var det en flate som hadde et tverrmål av omtrent
20 m². Murene skal etter hva Johannes Kjølvik har meddelt meg, være ganske
godt bevart.
Og
hermed forlater vi folkevandringstiden. Mens både steinalderen og
bronsealderen og også keltertiden og romertiden står for oss som meget
fjerne tider som vi bare har et vagt bilde av, er det som folkevandringstiden
er oss atskillig nærmere. Det er fra denne tid bosetningen i Jelsa tar til
for alvor, fra denne tid så mange av de gamle gårdene er blitt bebodd, har
fått sine hus og har fått sine navn som vi finner dem fremdeles.
Sør
i Rogaland oppe i Dalane, på Høg-Jæren og i Ytre Ryfylke er det gravd ut en
hel del tufter etter hus fra folkevandringstiden som forteller oss hvorledes
folk bodde på den tid. Det har vært lave steinhus med torvtekte tak som er
blitt holdt oppe av oppstående firsidige tilhugne eller runde stolpar inne i
huset og med et større ildsted midt på gulvet. Under utgravningen er det
funnet tildels en hel del oldsaker: stykker av leirkrukker, spinnehjul,
ildslagningssteiner, kvass-steiner og andre ting. Oftest har det nok vært
slik at våningsrommet og fjøset har vært i en og samme lengde. Innmarken
har i alminnelighet vært inngjerdet av steingjerder.
I
Indre Ryfylke er det bare utgravd en slik hustuft nemlig på en lokalitet,
Håland av Laugaland ovenfor Vormedalen i Hjelmeland. Huset har ikke vært mer
enn 15 m langt. Det er vel mulig det her har vært laftede trevegger. Dette
kan vel også ha vært regelen i Indre Ryfylke. Fra Jelsa kjenner vi ennå
ikke noen hustufter som går tilbake til forhistorisk tid. Men vi kan være
sikker på at slike tufter ligger eller har ligget på de steder hvor det har
vært gårder fra de gamle forhistoriske tider.
Folkevandringstiden
varte til ca. 600 e. Kr. Da slutter det vi her i landet kaller eldre jernalder
og vi går over til den siste del av den forhistoriske tid: yngre jernalder,
hvis første del: 600-800 vi i Norge helst kaller for merovingertiden. Denne tid har sitt navn etter en frankisk
kongeslekt: merovingerne og dette skulle da vitne om at det var sterke
forbindelser mellom nordmennene og frankerne i denne tid. Det er igjen særlig
i våpenmaterialet disse forbindelser viser seg: i sverd, spydspisser og
økseblad. Det er ellers blitt en endring i gravskikken fra den forrige tid,
idet det nå er blitt meget mer skikk enn før å gi de døde med seg
arbeidsredskaper i graven, ja endog båten som de reiste på fiske med, så
har det hendt at de la den ned i graven. Det er som de dødes gravutstyr gir
et gjenskinn av de levendes virke.
Det
er tre funn fra merovingertiden fra Jelsa. De er fra Bjerga på Ombo, fra
Foldøy og fra Skimleim, alle gårder som sikkert går tilbake til
folkevandringstiden. Funnet fra Bjerga inneholdt bl.a. en haug med brente bein
som lå i et lite hellelagt kammer for seg, mens det utenfor dette lå samlet
en hel del andre saker. Her var først våpen, et enegget sverd uten hjalter,
det vil si at hjaltene ikke har vært av jern, men av tre eller bein eller
horn som ikke er blitt bevart. Disse sverd er meget alminnelige nettopp i
denne tid. Videre var der en spydspiss og et økseblad, det siste med eggen
svunget både oppover og nedover. Utenom våpnene var der en jordbrukshakke,
en selt som vi kaller den, et hammerhode, begge av jern og dessuten hengsel og
hasp og beslag av jern til et skrin. Dette funn som ble undersøkt i 1927 var
en gave til museet fra Lars Bjerga.
Ute
på Foldøy har vi et mindre gravfunn som ble gjort i 1935. Under flat mark
fantes her et tveegget sverd med hjaiter, en spydspiss, stykker av et knivblad
og dessuten atskillige båtsaum og noen spiker, alt av jern. Det har
rimeligvis vært en båt som den døde har vært lagt ned i.
Det
tredje funn som var det funnrikeste av dem alle, ble gjort på Skimleim
i 1904. Under potetopptak var det her blitt funnet et økseblad av jern.
Dette ble så meldt til Stavanger Museum, og konservator Tor Helliesen reiste
inn og fant en hel del oldsaker. Eieren av gården mente at det tidligere
hadde ligget en gravhaug der, men dette er dog ikke helt sikkert. Av våpen
fantes det her foruten øksen, et enegget sverd uten hjalter som fra Bjerga.
Øksen er en såkalt skjeggøks med et nedhengende «skjegg» på den ene side
av eggen. Dessuten var her en jordhakke som i Bjergafunnet, et sigdblad, en
fil, et større og et mindre høvlblad eller båndkniver som de er blitt kalt,
et bissel, noen spiker og en hel del båtsaum. Han hadde nok vært begravet i
en båt han også likesom mannen på Foldøy.
Vi
kommer så til den siste av de forhistoriske perioder, vikingetiden, som tok til en 800 år e. Kr. og som varte et par
hundre år til omkring 1000, da kristendommen trengte inn i landet.
Vikingetiden har sitt navn av vikingene og vikingetogene, disse herjingstog
som her i landet særlig gikk vestover til Irland og det angelsaksiske
Northumberland i nordøst England og også til Skottland. Vikingene plyndret
kirker og klostre, hvor de blant annet sprettet av forgylte bronsebeslag
prydet med irsk eller angelsaksisk ornamentikk og som hadde vært festet på
helgenskrin og hellige bøker. De tok så disse med seg tilbake til
hjemlandet, hvor de ble brukt av kvinnene som draktsmykker, «tredjespenner»
som vi kaller dem og som de bar på brystet ved siden av de hjemlige ovale
spenner. De siste ble båret parvis på kvinnedrakten og var brukt til feste
for seler som skulle holde skjørtet oppe og mellom disse midt på brystet ble
så anbrakt det irske smykke eller hjemlige spenner av forskjellige former.
Her
i Jelsa er det også funnet et slikt irsk smykke. Det var på Marvik at det i 1900 i en haug fantes et irsk beslag av forgylt
bronse og dessuten den ene ringen til et bissel av bronse sannsynligvis også
kommet fra Vesterlandene. Likeså var der i funnet et par glassperler, stykker
av et klebersteinskar, et lite skiferbryne og noen klinknagler.
Klebersteinskaret er sannsynligvis kommet fra et gammelt klebersteinsbrudd som
ligger nokså høyt oppe ovenfor Kjølvik. Derfra skriver det seg vel også et
fiskesøkk fra Løvik av Kalvik fra et gravfunn som vi straks skal høre
nærmere om. Likeså tre klebersteins spinnehjul, det ene fra Foldøy, et
annet fra Marvik og det tredje fra Vatland.
Spinnehjulet
fra Foldøy skrev seg fra en
kvinnegrav som i 1935 fantes i den ene av armene til en tresidig gravhaug som
inneholdt stykker av en oval bronsespenne fra første halvdel av 800-årene,
stykke av et bronsearmbånd, av en bronsenål, av en stor ravperle og av to
glassmosaikkperler. Foruten disse smykkene fantes det førnevnte spinnehjul av
kleberstein, stykker av et sigdblad av jern, av noen klinknagler som kanskje
kan være båtsaum og en liten samling brente bein. I en annen ende av
trekanten lå en spydspiss og et økseblad av jern begge fra 900årene.
Dette har da vært en mannsgrav som må ha vært en hundre år yngre enn
kvinnegraven. I nærheten av trekanten i en liten rund haug som bare var 4 m i
tverrmål og knapt en halv meter høy, fantes vel halvt hundre båtsaum og et
skiferbryne som eneste gravgods ellers.
Også
på Ombo er det gjort et gravfunn fra vikingetiden. Det var på Nådland,
på en plass hvor det tidligere hadde vært en gravhaug, at det i 1922
også fantes en mannsgrav med gravgods bestående av stykker av et tveegget
sverd med et pent laget håndtak, stykker av en spydspiss og av et skiferbryne
og dessuten stykke brent bein som formodentlig er vitnesbyrd om at det her har
vært en branngrav.
Vi
har før hørt at det på Løvik av Kalvik
skulle være funnet en ringspenne av bronse sammen med noen våpen fra
900-årene. Slike ringspenspenner har vært brukt nettopp av menn til å holde
en kappe sammen i halsen som de hadde utenpå trøyen. Våpnene hadde her
vært et tveegget sverd, en spydspiss, et økseblad og noen pilespisser.
Dessuten var her et skiferbryne, og det førnevnte fiskesøkk av kleberstein.
Der var verken noen gravhaug eller noe gravkammer der hvor sakene ble funnet,
og de lå bare et par fot dypt i jorden.
Det
er ennå tre eller fire kvinnegraver som skal nevnes før vi slutter denne
gjennomgåelse fra vikingetiden. To av dem er fra Marvik og ble funnet samme år, i 1900, som graven med det irske
smykke. I den ene av gravene fantes stykker av en oval bronsespenne fra
første halvdel av 800årene, men av en annen og litt yngre type enn spennen
fra Foldøy. Her var dessuten en liten jernkniv, noen båtsaum og en
bronsespenne som egentlig skriver seg fra folkevandringstiden og kanskje bare
ved en feiltagelse er kommet med i dette funn. - Et annet gravfunn fra Marvik
inneholdt bare et spinnehjul av kleberstein, en glassperle og en halv
glassbrikke. Også på hatland ble
det i 1923 gjort et kvinnegravfunn med et spinnehjul av kleberstein og 5
glassmosaikkperler. Det var gave fra Vilhelm Vatland.
Fra
Jelsa er det kjent ennå en kvinnegrav uten at vi vet nærmere om. hvor i
bygden den skriver seg fra. Det var i 1878, året etter at Stavanger Museum
ble stiftet at det kom inn til museets oldsaksamling fra Jelsa 2 ovale
bronsespenner av en noe yngre type enn spennene fra Foldøy og Marvik, fra
annen halvdel av 800årene.
Så
skal det fortelles om et funn fra Barkeland
i Jelsa, som vi ikke sikkert kan tidfeste, men som muligens også kan
være fra den forhistoriske tid. Det var tre større trestykker av eiketre som
lå en 70 cm dypt i en myr en 200 m S.V. for våningshuset. Det var i
september 1943 at de ble funnet. Det ene av disse stykkene var halvkuleformet
og var 29 cm i tverrmål og 18 cm tykt og hadde to fint innrissede linjer
under overkanten. En skulle nesten kunne tro at dette har vært emne til en
trebolle. Et annet av stykkene ir inntrykk av å ha vært mer uferdig. Det er
hele 34 cm i tverrmål og 16 cm tykt. Det tredje og siste er et helt uferdig
hugget trestykke, 31,5 X 26 cm og 14,7 cm tykt. Disse stykker er rimeligvis
lagt ned i myren for å bli bevart.
Tilslutt
har vi et funn ute fra Foldøy, som riktignok er noe yngre enn vikingetiden
fra omlag 1055 e. Kr. men som ellers er av lignende karakter som andre funn i
Rogaland og også ellers her i landet, hvorav flere er fra den senere del av
vikingetiden. Det er et større sølvmyntfunn som i 1907 ble gjort ved
nydyrkning. Det var i alt 776 mynter hvorav hele 533 tyske, 135 angelsaksiske,
1 irsk, 1 bømisk, 3 arabiske eller kufiske som de kalles, 99 danske og bare 3
norske. Denne myntskatten var lagt ned i jorden som før sagt omlag 1055 e.
Kr., på den tid da Harald Hardråde var konge i Norge. Det var harde og
dystre tider her i landet dengang, og det er nok mange steder folk har gravd
sine kostbarheter ned i jorden for å hindre at de skulle bli røvet fra dem.
Slik har det nok også vært ute på Foldøy. Men det er ganske eiendommelig
å tenke på at noen herute på denne lille øya har eid en så stor
sølvmyntskatt på den tiden.
Hermed
har vi gått gjennom de eldste tider i Jelsa helt fra den eldre steinalder for
en 5-6 tusen år siden, gjennom yngre steinalder, bronsealder, keltisk og
romersk jernalder, folkevandringstiden, merovingertiden og helt ned i slutten
av vikingetiden. Det er så underlig å tenke på at alle de mennesker som har
bodd og ferdes her i de tusener og hundrer av år, som har levd seg inn i
naturen her, som har vært de første til å dyrke jorden og som har følt
gårdene i denne bygd som sitt hjem.
Jan Petersen.